Fra tømmerstokk og torv til hyttekos

Sett utenfra kan laftahytter med torvtak fort oppfattes som et forfengelig forsøk på å gjenskape en forgangen fortid eller illusjoner om hvordan det var før. Stikkord som tradisjon, patina, soria-moria, rustikk og bonderomantikk er gjengangere i beskrivelser av slike hytter, og vi har til tider sett heftige mediedebatter om for eksempel arkitekturen på Røkkehytta og hva den signaliserer i forhold til tradisjon og nyutvikling. Uansett er nærhet til natur ofte det sentrale gjennomgangstema for hytter, slik også vår danske kollega påpekte. Men hva er det med hytta som skal bringe oss nærmere naturen? At hytta ligger i uberørt natur som en isolert fjellhytte? At den ligger på et sted som gjør det raskere for oss å komme oss ut i naturen enn det vi vanligvis opplever i vår urbane primærbolig, slik som for eksempel nye leilighetskomplekser med ski in og ski out tilbyr? Kommer vi nærmere naturen på hytta ved å bygge den i pakt med naturen? Eller betyr nærhet til naturen at hytter skal være laget av tilsynelatende naturlige og lite bearbeidede materialer slik som tømmerlaft og torv?

Det finnes helt sikkert flere svar, og ingen av dem trenger å være gjensidig utelukkende. Det vi i hvert fall vet er at Norge er et land rikt på natur. Det innebærer blant annet at vi har rik tilgang på tømmer, noe som gjenspeiles i at de fleste norske bolighus og hytter hovedsakelig bygges med trevirke. Tidligere var det stor etterspørsel etter laftehytter i Norge. I de senere år har økte komfortkrav gjort at bindingsverkshytter har vunnet mer terreng, og også hytter med tykkere laftevegger enn tidligere. En laftehytte bygget i dag er ikke autentisk med gamle laftehytter. Lafteteknikken har ikke stått stille. Istedenfor å lafte med en hel tømmerstokk slik som i ”gamle dager”, lages det gjerne ”illusjoner” av hele tømmerstokker ved å lime sammen delt tømmer. Det var blant annet disse illusjonene som inspirerte vår danske kollega til å skrive: ”Træ: Overalt på messen ser man tømmer og ubehandlet træ. Selv om meget er limet sammen, er der gjort store anstrengelser for at få det til at ligne grove tømmerstokke, som netop er trukket op af elven og afbarket. Denne træfetich har åbnet min øjne for en ny betydning af at bo i skoven. … Skal jeg opsummere er det mest overraskende nordmænds anstrengelser for ikke blot at komme tæt på naturen, men rigtig tæt. Har man savet træet op samler man det igen for at bo i rustikke tømmerstokke.”

Uansett om denne observasjonen fra Mark Vacher handler om fenomenet hytte eller fenomenet messe, inspirerte det meg til å virkelig se på tømmerstokkene som var utstilt, og ta en ekstra runde på messen for å snakke med forhandlere av laftetømmer. Er sammenlimte tømmerstokker bare ment å tjene en illusjon slik at vi liksom kan gjenskape en ”autentisk” rustikk fortid?

Dette spørsmålet førte meg til en interessant samtale med daglig leder Bård Landsem i Øverbygg Norge AS. Jeg lærte at ”tømmerstokker” limt sammen av delt tømmer har flere fordeler: Stokken blir rettere og mer stabil, det blir lettere å tette mellom laftestokkene og i lafteknutene, og den hardeste delen av treverket kan monteres ytterst for å skape en jevn og nesten sprekkfri overflate på ”tømmerstokken”. Fordi det fra politisk hold har vært ønskelig å videreføre laftetradisjoner har bransjeforeningen Norsk laft jobbet frem egne energikrav for laftehytter. Der en heltre laftestokk gir bedre u-verdi gir en limtre laftestokk bedre tetthet. Bransjeforeningen Norsk laft jobber mye med å forbedre kvaliteten på laftestokkene og med å utvikle tekniske løsninger for å sikre bedre tetthet som er viktig blant annet i forhold til energibruk.

Landsem fortalte at det er politisk oppsving for å bruke treverk i offentlige bygg, og at Øverbygg driver utviklingsarbeid for å kunne konstruere offentlige bygg med heltrestokker, blant annet fordi det vil kunne ha positive klima- og energi-konsekvenser. De positive miljøegenskapene ved tømmer understrekes også på deres hjemmeside:

”Tykke tømmervegger gir huset eller hytten en behagelig og jevn temperatur, beskyttet mot ekstrem varme og kulde. Den alternative miljøkostnaden ved å fremstille byggevarer og andre konstruksjonsmaterialer enn tre, som stål, betong, og plast, er betydelig. I tillegg representerer laftebygg et meget forutsigbart og miljøvennlig avfall den dagen, langt inne i fremtiden, at bygget ikke skal stå lenger.

Naturlig ventilasjon
I motsetning til kunstige materialer ”puster” en tømmervegg. ….Undersøkelsene dokumenterer laftehusets effekter på inneklima og dets byggetekniske kvaliteter. Med bakgrunn i disse undersøkelsene anbefaler Øverbygg bruk av naturlig ventilasjon med undertrykk i lafta bygg. Naturlig ventilasjon fra pustende vegger kan erstatte dyre og energikrevende ventilasjonsanlegg.

Naturlig CO2-binding
Bygg i massivtre bidrar positivt gjennom flere ledd i forhold til klima og miljø. Betydelig CO2-binding gjør at man i løpet av ”lagringstiden” på 100 – 200 år kan legge til rette for bærekraftig hogst og planting – og med det få frem CO2-absorberende ungskog. Et tre som råtner eller brennes vil avgi CO2 til atmosfæren, mens man gjennom bygging i massive trekonstruksjoner, som laftebygg, konserverer tømmeret. I løpet av byggets levetid vil man kunne finne frem til langsiktige og varige løsninger for CO2-håndtering” mener altså Øverbygg.

Naturlig tømmer og ”tømmerstokker” kan altså betraktes som verdige miljøkonkurrenter til mer høyteknologiske materialer. Torvtak er en annen måte å få hytta til å gå mer ”i ett med naturen” på, men vi kan ane en litt annen utvikling for torvtakets skjebne. De nye energikravene som skal gjelde for hytter fra 1. august 2009 medfører økt bruk av isolasjon i gulv, vegger og tak uansett om hytta skal bygges på Røros eller på Sørlandet, og uansett om hytta har torv eller annet dekke på taket. Derfor må tradisjonelle torvtak-teknikker kombineres med moderne membraner og isolasjonsmaterialer siden de nye energikravene kun måler isolasjonseffekten av isolasjonamaterialet, og overser isolasjonseffekten fra torva og det snølaget som blir liggende oppå torvtakene. Tradisjonen med torvtak utfordres dermed arkitektonisk fordi tak med både tykke isolasjonsmaterialer og torv vil bli veldig høye. Energistandarder som er lite fleksible og ikke tar høyde for variabel isolasjonsgrad fra torv og snø kan dermed bidra til å redusere torvtak til kun estetikk og tradisjon uten særlig funksjon, mens det faktisk finnes kvaliteter ved torv og laft som det av bygningstekniske årsaker kan være verdt å bringe videre fordi tradisjonell utforming handler om mer enn estetikk og fordi torv og laft er utviklet til å gi oss andre kvaliteter enn bare illusjoner av autentisitet.